Bør vi frykte den russiske «annekteringsstien» i nord?

  • John Berg
    John Berg

    major (R), forsvarsanalytiker

Russerne blokkerte inngangen til Azovhavet. Hvorfor har ikke dette vakt større interesse i sjøfartslandet Norge? spør John Berg,

Foruroligende ting har utviklet seg til sjøs og i luften.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meningene i teksten er forfatterens ansvar.

Russiske observatører av sjøfartslandet Norge har nok lagt merke til at havet er undervurdert i media og ekspertanalyser av krigen i Ukraina.

Foruroligende ting, av overførbar verdi for oss, har utviklet seg i havet og i luften. NATO er langt fra farvannet og luftrommet hvor alliansen frem til invasjonen 24. februar jevnlig aksjonerte for å fremheve Ukraina og Svartehavet som områder av vestlig interesse.

blokkert

De årlige sjø- og luftøvelsene «Sea Breeze» i og over Svartehavet og «Thracian Viper»-luftøvelsene hovedsakelig i bulgarsk luftrom frem til 2021 ville sikre ukrainsk korneksport uten å påvirke russerne. Men Tyrkia har forsiktig stengt sundet. Det holder russiske marineforsterkninger i sjakk. Men NATO er også blokkert.

Utviklingen av den russiske «annekteringsstien» har pågått i årevis og omfatter ikke bare Krim og Donbas. I november 2018 skjøt og beslagla russerne tre små ukrainske marinefartøyer nær Kerchstredet, det trange sundet mellom Krim og Russland som skiller Azovhavet og Svartehavet.

Et naturlig spørsmål dukket opp om ukrainerne var i ukrainsk, internasjonalt eller russisk farvann. Russerne som tok over Krim i 2014, hevdet selvfølgelig at farvannet var russisk.

Russerne bygde allerede to broer over Kertsj-stredet, 19 kilometer lange og den lengste i Europa. Bruene ligger tett inntil hverandre, den ene for veien og den andre for jernbanen.

De var klare i 2020, men allerede før åpningen antydet russerne hvor de ville ved å legge et skip under navigasjon, «med tekniske problemer». To kranbåter ankom, en i hver ende, og sperret passasjen. Plassen er litt lavere enn vanlig for å begrense hvor store containere får plass.

I april 2021 erklærte russerne sundet stengt for skip. Dette var før krigen, og Ukraina kontrollerte det meste av den nordlige kysten av Azovhavet, inkludert Mariupol. Som et resultat bør de spille en rolle i laget.

Azovhavet ble de facto russisk territorium. Det burde vekke noen tanker om hvorfor dette ikke har vekket større interesse for sjøfartslandet Norge. Begrepet «skumle annektering» bør introduseres i norsk sikkerhetspolitisk tenkning før russerne gjør alvor av blant annet Svalbard.

Episodene vi har hatt siden utenriksminister Sergeij Lavrov inviterte oss til bilaterale samtaler om Svalbard blir sjelden diskutert. Kanskje viktigst av alt forsvant han raskt fra bildet. Russiske spesialstyrker «midt» i Longyearbyen, tok bilder av seg selv og publiserte bildene. «Overtiden» var helt unødvendig. Episoden minner om hvordan spesialstyrker kom inn på Krim-halvøya i 2014.

Vi er ensidig organisert for å motvirke en gammeldags invasjon av Finnmark, som russerne nok har vurdert.

Det skal ikke være flere «stopp». Det kan ende med en stor «midlertidig landing» der soldater kryper inn i Longyearbyen. Den som kontrollerer Longyearbyen og flyplassen har Svalbardbukta og begge ender.

Ved “stopp” for natten er det nesten ingen mulighet for å komme seg tilbake til flyplassen og byen. Vi er ensidig organisert for å oppfylle en gammeldags invasjon av Finnmark, som russerne trolig har studert både forover og bakover. De vet hvor vi er svake.

Ikke glem at Lavrov en dag vil nevne at Svalbardtraktaten faktisk betyr at Svalbard ikke er NATO-territorium. Det er da viktig at vi har hatt dype diskusjoner i åpent rom, for selv om traktaten forbyr permanente militære installasjoner og bruk av dem til krigsformål, betyr Norges suverenitet at det er vår plikt å hindre andre i å bruke øyene til krig. mål.

Da må vi ha moderne kapasiteter for å ekspandere raskt over hele kontinentet. Det har vi ikke. Som norsk territorium er Svalbard selvsagt NATO-territorium, men vi vil ikke yte nok motstand til å utløse NATOs artikkel 5, en forutsetning for alliert støtte.

Vi hadde garnison på Svalbard under andre verdenskrig. Da slagskipene Tirpitz og Scharnhorst og ti destroyere angrep Longyearbyen og Barentsburg 8. september 1943, falt seks av oss. Vi har opptrer på Svalbard, i den grad vi kan, når vår plikt som suveren nasjon krever det.

Øvelser i Svartehavet

«Sea Breeze» og andre Svartehavsøvelser dekket det meste av havet. Ukraina og Georgia deltok. Det var en del tøffe episoder, men de tøffeste kom i lufta.

Sommeren 2020 fløy for eksempel to amerikanske B-1B bombefly over Romania og Ukraina og fylte drivstoff på et tyrkisk skip i Svartehavet før de simulerte en rakettoppskyting i havet. På høsten fløy seks B-52H-er inn i ukrainsk luftrom, støttet av ukrainske jagerfly. Senere fløy tre av dem utenfor kysten av Ukraina mot Azovhavet, Mariupol og andre områder som nå er okkupert av russerne.

Den 9/11 kalte sjefen for det russiske luftvåpenet, generaloberst Sergey Surovikin, flyvningene “fiendtlige og provoserende”. Etterretningsfly dekket 600 kilometer med «russisk» territorium, som vi andre kaller Krym, sa han. Militæravisen NVO mente at flyvningene over kysten av Azovhavet så ut som Putins «halshugging»-øvelser ved palasset hans i den olympiske byen Sotsji. Men NATO fortsatte til kort tid før angrepet 24. februar.

NATOs merker til sjøs og i luften klarte ikke å avskrekke russerne fra å angripe. En målt avskrekking ble observert. NATO trekker på grensene til NATO-landene, uavhengig av om ekstern aggresjon er et stort problem, og nøyer seg med å støtte Ukraina materielt.

Et håpløst vedtak i Stortinget

Den russiske «annekteringsstien» burde oppta oss mye mer. Episodene vi ønsker å se og se på Svalbard og til sjøs bør være en del av en langsiktig strategi. Forsvaret må rapportere raskt og mye mer nøyaktig om russiske øvelser; avdelingens typer og våpen, antall og typer fly og skip, områdene, varighet og beskaffenhet og de varslede skyteforbud og annet, for å synliggjøre muligheten for langsomt å ta overtaket.

Stortinget må forlate det håpløse vedtaket om å redefinere den utdaterte hærstrukturen med nye stridsvogner. Vi må se nøye på utviklingen til US Marine Corps, British Royal Marines og den svenske kystvaktkommandoen.

Leave a Reply

Your email address will not be published.