Ukrainas unge menn kan ikke flykte fra landet, men hva gjør de for å overleve? – Urix

Da Volodymyr våknet 24. februar hørte han foreldrene løpe rundt i leiligheten hjemme i Lviv.

Grepet av panikk og frustrasjon.

Det gikk raskt opp for den unge selgeren hva som hadde skjedd. At dagen virkelig var kommet.

Nå var de i krig.

25-åringen visste hva han ville. Dette hadde han diskutert med venner for flere uker siden. Nå følte han kallet.

Uten tidligere militær erfaring pakket Volodymyr sekken.

Apokalypse nå

123 mil lenger unna, i sørøst, skulle Aleksandr (31) ha stått på scenen den kvelden.

Skuespilleren var del av en ny kulturell bølge, i en havneby preget av tung industri.

Mariupol var blitt trendy, forteller Aleksandr.

Vi nøt denne unge byen. Det var et kult sted å bo.

Men han kom seg aldri på scenen, brått tvunget inn i en livsfarlig rolle i et internasjonalt rampelys.

Snart skulle situasjonen i Mariupol beskrives av Røde Kors som apokalyptisk.

Døden ville komme tett på. Men Aleksandr skulle også se stridsøkser begraves innad i familier, beleiret av en felles fiende som nå gikk løs på selv de minste.

Telefonen fra Curaçao

Samme dag våknet Jurij (25) i Kyiv av de første drønnene.

Så ringte telefonen. Ustanselig. Turnuslegen fra Luhansk hadde allerede lagt pass, mat, såpe og vann i bilen. Oppvokst med konflikten øst i landet, hadde han lyttet til talene de siste ukene.

Luktet lunta.

Nå ringte en nær legevenn av ham, bosatt på Curaçao i Karibia.

Han ba Jurij på sine knær. Kunne han hente kona og barna i Kyiv? Kjøre dem til grensen, få dem i sikkerhet?

Noen timer senere satt Jurij bak rattet med full bil. Så kom beskjeden.

Ukrainske menn i alderen 18 til 60 år fikk ikke lenger forlate landet.

Dette er historien om tre unge ukrainske menn. Fanget i en krig de må kjempe på hvert sitt vis, skal de overleve.

Om en selger som fant meningen med livet.

En pappa som ble gjenforent med sin sønn.

Og en lege som risikerte karrieren før den var begynt, da han stilte spørsmål ved historien som ble fortalt.

Ukrainske Jurij (25) er utdannet lege, oppvokst i Luhansk.

– Jeg var han gutten som ikke kunne holde kjeft.

Jurij ler mens hans snører på seg rulleskøytene. Skravla går på flytende engelsk. Turnuslegen er på vei mot en skaterampe i Lviv.

Ved å styrte rett ned, skal han forsøke å koble helt av.

Nulle ut uroen han har levd med siden tenårene, om enn i bare noen minutter.

Jurij var 17 år da Russland i 2014 annekterte Krim-halvøya, og væpnede russiskorienterte separatister gikk til angrep hjemme i Luhansk.

Flyalarmen hørte han første gang på en fest. Skremt så ungdommene på hverandre mens vinduene begynte å dirre.

Jurij (25) tar på seg rulleskøyter i Lviv
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

– Da startet det andre livet, i livet mitt. Akkurat da forsto jeg at noe forferdelig og farlig skjedde med oss.

I en ny verden

Ungdommene løp hjem den kvelden. Gjennom velkjente barndomstrakter som plutselig vekket frykten i dem.

– Det alle må forstå er at krig ikke bare er et ord. Krig betyr mye smerte, død. Veldig tunge ting som skjer folk.

Jurijs øyne blir røde. I mars ble tanten hans skutt og drept av snikskyttere i Butsja, under det som siden skulle refereres til som Butsja-massakren.

Da rapportene om voldtekt og tortur økte i omfang i april, skrudde han av nyhetsstrømmen på mobilen.

– Det ødelegger sjelen din, du klarer ikke å tenke på noe annet.

Blikket mot Europa

Opptakten til krigen husker Jurij godt. Gleden i vennegjengen i 2013, da Ukraina skulle knytte tettere bånd til EU.

Til demokratiene i vest.

Jurij (25) på skaterampen i Lviv
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

En begeistring som brått ble kvalt da president Viktor Janukovitsj vendte seg mot Russland.

Kuvendingen ble dråpen som fikk begeret til å flyte over på Maidanplassen i Kyiv.

I dyp frustrasjon over korrupsjon, maktmisbruk og brudd på menneskerettigheter i Ukraina, toget folk taktfast gjennom gatene under store paroler vinteren 2013 til 2014.

– Hva som skjedde? Jeg tror det skjedde en liten revolusjon i folks sinn, sier Jurij og smiler opprømt.

Mange hadde fått nok av presidentens innerste sirkel, oligarkenes fråtseri, men dagene som fulgte ble blodige.

Sannhetens pris

President Janukovitsj innså at maktbasen hans svaiet og han flyktet til sist til Russland. Men på skolen i Luhansk stusset Jurij over historiene lærerne begynte å fortelle.

Om et Ukraina som snart skulle forenes med Russland.

Rystet konfronterte Jurij læreren, men ble irettesatt foran hele klassen.

«Du forstår ingenting! Du er en liten gutt. Jeg er læreren din og jeg forteller deg sannheten!» tordnet læreren.

Da karakterbøkene ble delt ut oppdaget Jurij at han hadde fått svi. Rasende så han legedrømmen slå sprekker.

Håpet om å følge i familiens fotspor.

Jurij (25) fra Luhansk i Lviv
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

«Du er en smart fyr, håndter det med ord, ikke nevene», lød oppfordringen hjemmefra.

– Men jeg var en ung gutt, jeg ville slåss!

Jurij ler, men sier han er lettet over at han ikke byttet ut medisinstudier med en militær karriere den gang. Heller dristet seg til å slå et slag for fremtiden på fest, der de stemte i med: «Slava Ukraini!»

Men det falt ikke i god jord hos de prorussiske familiene.

Navnet hans havnet på en svarteliste og knyttnever ventet ham. Som best han kunne pløyde han gjennom pensum til drønnet fra kampene.

Kampen for klima, mennesker imellom

Familien flyttet i 2017 til Kyiv og Butsja i håp om ro. Men da Jurij gikk i gang med turnuspraksis i hovedstaden nå i vinter, invaderte Russland hele landet.

Han ønsket ikke å forlate Kyiv, men satte klampen i bånn for å få kvinner og barn ut av Ukraina. Trygge deler av befolkningen.

– Vi trenger dem som skal bli vår fremtid.

Kjøreturen førte ham hit til Lviv, der de har stor nytte av hans kompetanse. Han kjenner folk i fronten, vet hva de trenger av utstyr og medisiner.

Jurij drar en pakke sigaretter opp av lommen. Forteller at han egentlig hadde sluttet. Nå går det fort to pakker om dagen.

Det gjelder å holde hjulene i gang. Nervene i sjakk.

Overbevist om at krigen kan trekke ut, trener han nå på å behandle krigsskadde sammen med utenlandske eksperter i Lviv.

– Vi føler en enorm støtte fra verden. Denne krigen forener oss som mennesker, og jeg håper det blir den siste. For nå må vi tenke på klima.

Samtidig melder andre i Lviv seg til fronten.

Volodymyr er 25 år og kommer fra Lviv. Han har vervet seg som soldat
Grafikk: Tom Bob Peru Aronsen / NRK

Jeg elsker Ukraina og vil at folk skal få leve i fred og harmoni.

Volodymyr var på plass hos Azov-bataljonen i Kyiv allerede 1. mars. Klar til å delta i forsvaret av hovedstaden og senere motoffensiver i nærliggende byer som Butsja og Irpin.

Steder der russiske styrkers brutalitet siden ville bli etterforsket, med mistanke om grove krigsforbrytelser.

Tross farene var Volodymyr aldri i tvil om hvor han skulle være, konfrontert med det han tror er et folkemord.

Volodomyr (25) fra Lviv

Da krigen brøt ut hadde allerede 14.000 ukrainere mistet livet i kampene som har rast øst i landet siden 2014. Volodymyr tar oss med til dette minnesmerket i Lviv over de falne.

Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

Det kan gå to veier. Min nasjon og min generasjon vil ikke overleve. Eller vi gjør landet vårt sterkere og viser en ny vei for hele verden.

Brorskapets kraft

En av de første Volodymyr møtte i Kyiv het Volodymyr som ham.

Men det var mer enn navnet som ga en sterk følelse av brorskap.

Før denne store krigen startet var vi et folk som ikke forsto hva vi lever for, og hvor vi er på vei.

25-åringen er hjemme på perm da NRK treffer ham i Lviv, men han lengter etter å reise tilbake. Til fronten og troppen.

Samholdet, ærligheten og kjærligheten.

Der han brått ble voksen og følte seg hjemme.

Volodomyr (25) fra Lviv har vervet seg til kamp som soldat.
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

Dagen etter invasjonen så jeg hvordan folket mitt ble en nasjon. Med ett felles mål.

I fronten oppdaget Volodymyr at kroppen hans lystret. Han frøs ikke til is på tildelt posisjon, men handlet raskt. Mestret sitt nye liv som soldat.

Så byttet de vakt. Volodymyr og han.

På vei hjem til basen hørte han det først på radiosambandet.

Tett på døden fikk livet ny mening

Volodymyr var død. Drept på posisjonen han selv akkurat hadde forlatt.

Inntil da hadde døden vært noe interessant han verken kunne måle eller forstå. Men tett på døden fikk livet nye farger, forklarer Volodymyr.

Han så hvor lett det er å miste, og hva som gir livet mening.

Volodomyr (25) fra Lviv
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

– Du må elske livet og gledet deg over hver stund du ennå har.

Nå drømmer Volodymyr om å stifte familie. Få barn. Etterlate seg en arv som vil inspirere og motivere.

Mens vi rusler rundt i byen kommer telefonen han har ventet på. Lengtet etter. De trenger ham, og vel hjemme gir han foreldrene beskjed.

Moren tar det tungt, men fattet.

– Du vet, det er mamma. Hun er sterk.

Hva med deg, er du redd for å dø?

– Gud forby at det skjer, men hvis døden kommer vil jeg dra til en annen verden med et smil.

Mens Volodymyr pakker bilen for å kjøre mot fronten, legger andre ut på ferden i motsatt retning.

I håp om å overleve, merket for livet.

Ukrainske Aleksandr (31) er skuespiller fra Mariupol

Hvilken rolle jeg spiller nå? Jeg er Hobbiten som skal føre ringen til Mordor.

Aleksandr ler og smiler lurt da han henviser til J.R.R. Tolkiens berømte verk. Der var eneste utvei å føre den farlige herskerringen tilbake dit den ble skapt. Til Dommedags berg, Mordor.

Bare der kunne kraften stoppes. Destrueres for godt.

Hadde Aleksandr visst hvilken ring han kunne bære for å stanse krigen i Ukraina, hadde han grepet den.

Men da NRK møter skuespilleren fra Mariupol sitter han på et hostell i Lviv, dit flukten til sist førte ham.

Med seg har han minner han helst vil glemme. Gjemme bak et skjørt smil.

Aleksandr (31) fra Mariupol i Lviv
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

Han fisker opp mobilen og viser et bilde av fetteren Jan. Han skulle ha fylt 18 år i mai, men ble drept av en splint som kuttet hjertet hans i to.

Onkelen min hadde nettopp mistet kona til sykdom før krigen. Så mister han også sønnen.

Å få være til nytte

Aleksandr rister på hodet og ser ned. Innrømmer at han føler seg helt tom.

Nummen.

Da russiske styrker begynte å hamre løs på hjembyen hans søkte de først tilflukt i kjellere, som etter hvert ble fylt med vann.

Å bevege seg i gatene var livsfarlig med snikskyttere i skyggene, men i begynnelsen av mars tok Aleksandr bena fatt i retning sykehuset.

Kreftsyke venner av ham gikk snart tomme for medisiner.

Vel fremme ble han møtt av et nedslående syn. Sykehuset var truffet og sårede lå strødd.

Det lå barnehender på gulvet.

Aleksandr (31) fra Mariupol er internt fordrevet flyktning i Ukraina, og bor nå i Lviv.
Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

På jakt etter medisiner løp han gjennom korridorene med en lege som spurte: «Blir du dårlig av å se dette?».

Aleksandr ristet på hodet.

«Så hjelper du meg», konkluderte legen.

Fikk sønnen i armene

I flere dager jobbet de på spreng med å sy og behandle skadde under svært krevende forhold.

Det er ikke riktig å si det, men jeg følte meg vel. Fordi jeg var til nytte.

Til sist dukket moren hans opp på sykehuset og dro Aleksandr ut. Du må hvile, sa hun. Med tårer i øynene ble han motvillig med. Han ville ikke stanse arbeidet som ga en mening i det meningsløse.

Men det var også et annet savn som nå rev i ham.

Jeg hadde ikke snakket med kvinnen som fødte mitt barn på to år.

Aleksandr hadde ikke sett sønnen Lev etter et vanskelig samlivsbrudd to år tidligere. Gutten var blitt fire år da krigen brøt ut og Aleksandr igjen tok kontakt.

Krigen viser hvem som er hvem.

Mens slektninger i Russland snudde ryggen til, sto hun plutselig der. Hun han ikke trodde det var mulig å enes med.

Stridsøksene ble begravd og Aleksandr fikk Lev i armene.

Aleksandr og sønnen Lev
Foto: Privat

Jeg klemte ham. Kysset ham, og sa at du må huske at du har en biologisk pappa og en stefar. At vi vil møtes igjen og at jeg elsker deg.

Et av krigens blodigste kapitler

Aleksandr viser noen filmsnutter på mobilen fra dagene de to fikk sammen. I lek. Før en venn dukket opp på døren hans og sa: «Jeg har ikke tid til å forklare, vi må dra nå».

Ved den første veisperringen ble de møtt av soldater som kommanderte dem til å kle av seg. Forhørte dem, mens de skjøt i luften. Truet.

Flere titalls slike sperringer skulle følge på vanskelige veier.

De søkte tilflukt i byer som Kremenivka, Zaporizjzja, Dnipro og Odesa mens krigen raste.

Til sist endte Aleksandr her i Lviv, hvor gjestfriheten rører ham dypt.

Da en sa til meg «Du er hjemme nå», hadde jeg vanskelig for å holde tårene tilbake.

Få dager senere fastslo FN at grusomhetene i Mariupol vil prege fremtidens generasjoner. At et av krigens blodigste kapitler så langt har etterlatt seg spor, som ikke vil kunne viskes vekk.

Aleksandr (31) fra Mariupol står i en kjeller i Lviv fordi flyalarmen har gått.

Under intervjuet går flyalarmen også her i Lviv og vi må ned i kjelleren.

Foto: Charlotte Berrefjord Bergløff / NRK

Hvordan holder du ut?

Med svart humor, og litt alkohol, sier Aleksandr og ler.

Dette er det nærmeste han kommer trygghet. En mulighet til å holde seg i livet så han får Lev i favnen igjen.

Mens han venter på fred, bidrar han som frivillig.

Jeg føler det er min misjon å hjelpe.

Han forteller på russisk, morsmålet fra Mariupol. Men nå er også forholdet til ordene han uttrykker seg med blitt komplisert. Som svært mange andre ukrainere forsøker han nå å lære seg ukrainsk og engelsk.

Å kaste seg inn i kampen som soldat er derimot ikke aktuelt.

Jeg elsker folk, jeg kan ikke skyte og drepe mennesker. Det spiller ingen rolle hvem de er.

Fanget i krigen er nå Jurij, Volodymyr og Aleksandr innstilt på å ofre livet for å berge andres.

Med håp om at Ukraina vil overleve.

Les også:

Leave a Reply

Your email address will not be published.