Leonard Paulsen Ludvigsens kamp for å få hjelp

«Hvem er det som er død denne gangen?»

Leonard Paulsen Ludvigsen forstår alvoret da han løfter blikket fra dataspillet på skjermen og oppdager moren i døråpningen til gutterommet. Han har så vidt fylt 14 år, men har allerede rukket å motta flere dødsbudskap enn folk som har levd et langt liv.

Fra før hadde han mistet flere nære familiemedlemmer. Denne gangen gjaldt dødsbudskapet hans egen far.

– Det var en ganske jævlig smell, sier 32 år gamle Ludvigsen i dag.

Fra Stavanger forteller han livshistorien sin til Dagbladet – om dype traumer, selvmedisinering med ulovlig rus og en tung vei for å få hjelp.

En historie fastlegen hans seinere skal beskrive som «noe av det mest graverende jeg har vært borti som fastlege hva gjelder omsorgssvikt og opplevelse av psykiske traumer, spesielt i møte med politiet».

Ludvigsen sammen med faren. Foto: Privat
Ludvigsen sammen med faren. Foto: Privat
Vis mer

I dag er Ludvigsen arbeidsledig. Han sliter med symptomer på depresjon og PTSD etter en serie vonde opplevelser.

Parallelt med en turbulent familiesituasjon førte cannabisbruk til det han beskriver som ydmykende møter med politiet.

Ludvigsen forteller om å bli tilfeldig stoppet, nakenvisitert og urintestet. Én gang skal de ha endevendt familiens hjem etter å ha funnet en liten hasjklump i lomma hans.

Det førte til at moren kastet han ut hjemmefra, og at forholdet dem imellom ble vanskelig, ifølge 32-åringen.

Noen år seinere døde hun.

Aldri har han snakket med profesjonelle om det han har opplevd. Før i mars 2022.

Da 32-åringen fattet mot til å be om hjelp, møtte han først ei lukket dør hos det offentlige.

Flukt fra tankekjøret

Som tenåring i en familie herdet av mange problemer hadde Ludvigsen behov for mental tilflukt.

– Jeg var veldig utafor, hadde vanskelig for å få venner, flyttet hele tida og hadde ingenting stabilt i livet. Folk døde i hytt og vær. Det gikk aldri mer enn fire år uten at noe drastisk skjedde.

Foto: Privat
Foto: Privat
Vis mer

Jevnaldrende tilbrakte helgene på fylla, men Ludvigsen likte ikke alkoholrusen. Å røyke cannabis, som er ulovlig i Norge, ble hans selvmedisinering.

– Det ga meg lindring, lot meg unnslippe tankekjøret av konstant angst, tristhet og oppgitthet. Jeg syntes det var så fint at det var naturlig, og at jeg ikke kunne dø av det, sier Ludvigsen.

Cannabisrøykingen skulle også forårsake et av mange traumer han bærer med seg i dag.

Blålys

Året er 2009. En sommerkveld sitter 19 år gamle Ludvigsen og lillebroren på bussen på vei fra Sandnes og hjem til bydelen Hana. Idet guttene går av skal to sivile politibetjenter ha dukket opp fra ingensteds.

De skal ha tatt dem til side, ransaket dem og funnet det Ludvigsen beskriver som en mindre brukerdose cannabis som han og broren skulle dele.

Da bryter helvete løs, forteller han.

Ifølge Ludvigsen setter politiet kursen mot familiehjemmet deres, og ransaker huset mens guttene sperres ute. Moren og stefaren er der da det skjer.

– Politibilene i gata var til stor sjenanse for dem. Det eneste politiet fant i huset var såkalt brukerutstyr, sier han, og kaller det hele for «skammelig».

Dagbladet har snakket med Ludvigsens bror. Han ønsker ikke å stå fram med navn, men bekrefter brorens historie.

Politiet bekrefter at det ble foretatt en ransaking i den aktuelle perioden, men vil ikke gå i detaljer. Les hele svaret lenger ned i artikkelen.

Leonard som tenåring, avbildet med sin mor. Foto: Privat
Leonard som tenåring, avbildet med sin mor. Foto: Privat
Vis mer

I april 2021 slo Riksadvokaten fast at politiet aldri har hatt lov til å ransake noens hjem dersom de bare mistenker at narkotikaen er til eget bruk, og ikke salg.

Ludvigsen er klar på at verken han eller broren drev med salg av cannabis. Dessuten, påpeker han, gjorde ikke politiet funn av ulovlige rusmidler i familiens hjem.

Den dramatiske ransakingen skal uansett ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over. Ludvigsen ble kastet ut, forteller han.

Med tung bagasje, nedbrutt psyke og et vanskelig forhold til familien, måtte 19-åringen klare seg selv.

Fem år seinere, i 2014, opplevde han igjen døden på nært hold – mer enn én gang.

Motbakke

Ludvigsen er 24 år og har klart å gjenoppbygge en relasjon med moren. Med hjelp fra Nav har han forsøkt å stable seg på beina. Jobbet som maler og postbud. Drevet med tatoveringskunst og musikk på fritida.

Samtidig kaster fortida en mørk skygge over hans nye liv.

– Det var vanskelig på grunn av alt dritten jeg hadde gått gjennom. PTSDen og depresjonen var reell – jeg fungerte ikke slik jeg burde.

I løpet av tre måneder dør tre personer i Ludvigsens nære krets, deriblant hans mor, forteller 32-åringen.

– Heldigvis hadde jeg blitt venn med mamma igjen før hun døde.

Foto: Carina Johansen / Dagbladet
Foto: Carina Johansen / Dagbladet
Vis mer

En betydelig sum arvede penger tillater Ludvigsen å isolere seg fra omverdenen. Han søker ikke hjelp, selv om han vet at han bør.

– Fra jeg var 24 år og fram til i dag har det vært en berg-og-dal-bane av å holde seg i live, sier han.

– Ydmykende

Vi spoler fram til mars 2022. På et legekontor i Stavanger holder samboeren Ludvigsen i hånda mens fastlegen tar notater på PC-en.

32-åringen gråter mens han bretter ut livshistorien sin.

Dødsfallene. Den vanskelige oppveksten. De påståtte gjentatte overgrepene fra politiet.

Han plages av «en sterk følelse av at det som har skjedd kommer til å skje igjen». Ifølge Helse Norge er dette et vanlig symptom på posttraumatisk stressyndrom (PTSD).

– Hvis jeg får en telefon fra et nært familiemedlem tror jeg alltid at noen er døde. Når jeg går ute har jeg konstant en følelse av at politiet kan dukke opp ut av det blå og utføre nye overgrep mot meg.

Foto: Privat
Foto: Privat
Vis mer

Ludvigsen vil få slått fast at han har PTSD, depresjon, Aspergers syndrom, og få innvilget retten til å bli ung ufør. Deretter vil han forsøke å kreve erstatning for det han mener var ulovlige overgrep begått av politiet.

– Det var så ydmykende å bli tatt av gata og kledd av på den måten. Jeg føler meg voldtatt, sier han og viser til at han flere ganger skal ha blitt nakenvisitert av politiet.

Først var 32-åringen håpefull til utfallet av samtalen med fastlegen. Optimismen ble midlertidig.

Helomvending

Mandag 2. mai tikker svaret inn fra spesialisthelsetjenesten: Ludvigsens forespørsel om psykologhjelp er avslått.

«Det er ikke beskrevet symptomer som gir rett til behandling i spesialisthelsetjenesten eller som gir mistanke om nevnte diagnoser», står det blant annet i avslaget.

Ludvigsen kan nesten ikke tro det han leser. Etter endelig å ha åpnet seg opp om alt han har gått gjennom, føles beskjeden fra Helse Stavanger som et hardt slag i trynet.

Han bestemmer seg likevel for ikke å gi opp helt ennå. Det gjør heller ikke fastlegen. I klagen på avslaget ber han dem igjen vurdere beskrivelsene av de mistenkte diagnosene.

Det er ikke nødvendig å lese mellom linjene:

«Hans historie er noe av det mest graverende jeg har vært borti som fastlege hva gjelder omsorgssvikt og opplevelse av psykiske traumer, spesielt i møte med politiet».

Foto: Carina Johansen / Dagbladet
Foto: Carina Johansen / Dagbladet
Vis mer

Samtidig forbereder Ludvigsen seg på det verste. Ventetida er preget av humørsvingninger og flashbacks.

I mellomtida kontakter Dagbladet Helse Stavanger. Vi vil vite hvorfor de mener at fastlegens beskrivelser av traumer, angst, mistenksomhet og isolasjon ikke kvalifiserer til hjelp av spesialisthelsetjenesten.

Så skjer det en helomvending.

Innhentet ikke tilleggsinformasjon

Det er kommunikasjonsrådgiveren som ringer oss med beskjeden: Helse Stavanger har snudd; de vil likevel tilby Ludvigsen hjelp.

Hva var det som endret seg fra den ene henvisningen til den andre?

Dagbladet har forsøkt å få et svar fra helseforetaket.

– I den første henvisningen var det en noe uklar symptombeskrivelse. I vårt svar anbefalte vi kommunal oppfølging ved at han ble vurdert til ikke å ha rett på polikliniske tjenester, sier avdelingssjef ved Stavanger DPS, Møyfrid Løvbrekke, i en e-post.

Hun peker på at det i klagen fra fastlegen ble beskrevet at kommunale tjenester kunne være et hinder for Ludvigsen. I tillegg mener de at den inneholdt en mer presis beskrivelse av traumehistorien hans.

– For å kunne vurdere pasientens rett til behandling er vi avhengige av at symptomene til pasienten er tydelig beskrevet fra fastlegen. I flere saker innhenter vi supplerende informasjon fra fastlege, det gjorde vi ikke i denne saken, sier avdelingssjefen.

Løvbrekke tilføyer:

– Vi ser at kommunikasjonen mellom oss og fastlege kunne vært bedre i forbindelse med den første henvisningen. Det ansvaret ligger både hos oss og hos fastlegen.

– Har Dagbladets spørsmål til Helse Stavanger påvirket deres vurdering av Ludvigsens sak?

– Selvsagt ikke. Våre spesialister gjør grundige, faglige vurderinger av henvisningene vi mottar – også i denne saken, sier Løvbrekke.

Hun viser også til at den nye vurderingen ble tatt tre dager før Dagbladet tok kontakt.

Politiet: Bekrefter ransaking

Sør-Vest politidistrikt har blitt forelagt historien til Ludvigsen, og fått flere spørsmål om episodene han beskriver.

De bekrefter hans opplysninger om at politiet var i kontakt med ham i den aktuelle tidsperioden, og at det ble foretatt en ransaking.

De ønsker imidlertid ikke å utdype hvilke opplysninger som er registrert om hendelsen, eller å svare på hvilket hjemmelsgrunnlag politiet hadde for ransakingen av familiens hjem.

– Vi forholder oss lokalt til Riksadvokatens direktiver fra 2021, sier politiinspektør Terese Braut Våge i et skriftlig svar.

Ludvigsen har opphevet taushetsplikten overfor politiet. Likevel ønsker de ikke å uttale seg om detaljer i saken hans.

– Det vi kan si er at ransaking kan bli gjennomført på bakgrunn av skjellig grunn til mistanke om oppbevaring av narkotika utover mengde som samsvarer med eget bruk eller salg av narkotika, sier Våge.

FAMILIEGRAV: Leonard Paulsen Ludvigsen og hunden Baloo på kirkegården der moren, faren og flere andre familiemedlemmer ligger begravet. Foto: Carina Johansen / Dagbladet
FAMILIEGRAV: Leonard Paulsen Ludvigsen og hunden Baloo på kirkegården der moren, faren og flere andre familiemedlemmer ligger begravet. Foto: Carina Johansen / Dagbladet
Vis mer

Selv om politiet ikke ønsker å dele detaljer fra denne ransakingen, sitter Ludvigsen på dokumenter fra barnevernet som beskriver en annen episode med politiet ett år tidligere.

«(…) de mistenkte han for å kjøpe hasj. De hadde funnet hasj i lommen hans og de hadde kommet hjem og ransaket rommet», står det i ett av dokumentene, som Dagbladet har sett.

– Ødelagt tilliten

På tross av at han omsider fikk innvilget psykologhjelp, klarer ikke Ludvigsen å kvitte seg med følelsen av å ha blitt sviktet.

– Barnevern, politi, helsevesen… Nesten alle opplevelsene jeg har hatt gjennom livet med det offentlige har ødelagt tilliten min.

Han er overbevist om at cannabisrøykingen har gjort ham særlig utsatt for stigmatisering.

– Offentlig helsevesen er som et samlebånd, og folk som ruser seg faller fort mellom sprekkene. Det er ikke nødvendigvis enkeltindividers feil, men systemet.

Helse Stavanger er forelagt disse sitatene.

Informasjon om store problemer med rusbruk er viktig når vi vurderer henvisninger, sier avdelingssjef for Stavanger DPS Stina Johanna Pääjärvi.

– Når vi tar imot pasienter som både har psykiske lidelser og rusbruk må vi gjøre en vurdering av hva som er riktig behandlingstilbud. Rusbruk kan noen ganger stå i veien for en vellykket behandling av psykiske plager, og da er det viktig at pasienten tilbys hjelp for sin rusbruk.

Leave a Reply

Your email address will not be published.